Arkiv

Abonnér

Privatlandskampsdag er matchfiksingsdag!

Treningskampsdag er matchfiksingsdag. Kamper med lite betydning, ofte litt odde resultater, men likevel godt med spill og interesse. Perferkt hvis man ønsker å fikse en kamp for vinningens del. En kort forklaring, og samtidig en innføring i hvilke kriterier som må være på plass for at man skal lykkes med fiksingen:

Det må lønne seg. Det må ikke koste mer å fikse kampen enn man er i stand til å få tilbake. Det høres kanskje ikke vanskelig ut, men man bør helst ha med dommeren eller 4 spillere på et lag. Det er begrenset hvor mye du får lov å sette på gitte resultat, og kjente gamblere har ofte problemer med å få satt penger på kamper i det hele tatt. Hvis man setter for mye penger på et gitt resultat går alarmene, også hos de illegale bookmakerne.

Deltagerne må være med på det. “Det er bare en ubetydelig kamp og ingen vil bry seg” eller “dere kommer sannsynligvis til å tape uansett. Hvorfor ikke i tillegg få litt penger for det” er argumenter man kan bruke for seg selv. Hvis man i tillegg har en dårlig fotballønn i en av fotballens bakgårder, og kanskje ikke vet om man får lønn neste måned, har man enda et argument for seg selv. “Jeg fortjener det”.

Du vil ikke bli oppdaget. Et veletablert nettverk med fiksere og deltagere er gull verdt for bakmennene. Det kan gjenbrukes, og spillere, dommere og bakmenn får en større og større avhengighet til hverandre. En felles hemmelighet. Det er derfor viktig, spesielt hvis det er de første gangene en deltager er med, å sørge for at de går fornøyd hjem. Senere kan man presse ned prisen.

Hvis disse tre reglene oversettes til en konkret case vil jeg si privatlandskamper hvor det ene laget forventes å tape er perfekt. Dette laget bør i tillegg bestå av en del spillere som tjener dårlig. Gjerne i klubber hvor de ikke har fått lønn på en stund. Hvis man deretter sørger for at laget taper med et visst antall mål, for eksempel 3, kan man spille handicap-spill, kanskje også spill til pause. I noen tilfeller er det ikke spillerne trenger å gjøre noe som helst, gitt det andre lagets overlegenhet. For å unngå å bli oppdaget må man naturligvis spre spillingen, gjerne på flere spillkonti og selskaper. Tipper man med flertallet er det mindre sannsynlig at man peker seg ut.

Har man penger å hvitvaske, og er villig til å betale 20-30% for dette  vil man heller ikke trenge noen særlig gevinst og kan gå for enda mer sannsynlige resultat.

Basert på rapportene fra 2-divisjonsfiksingen i Norge gjode de mange feil. For det første ble de grådige, og tippet i tillegg alt for mye hos noen kjente kommisjonærer hos Norsk Tipping. Det var derfor enkelt å spore dette tilbake til et gitt miljø. Hvis de hadde holdt tippingen til utenlandske selskap og ikke tippet på et veldig odde resultat, ville de nok sluppet unna det ikke så veldig finmaskede nettet til Økokrim. Det gjenstår jo i tillegg å se om de blir dømt – det viste seg jo i Stengel-saken at Norske domstoler har svært dårlig fotballforståelse (uten å si at noen burde vært dømt i den saken).

Det er naturligvis mye man kan gjøre for å motvirke fiksinger som den jeg skisserer over. Først og fremst å sørge for at deltagerne har lite å tjene på å være med. Skal se om jeg ikke kan komme tilbake til det i en senere post.

Fordel Brann: Alle vil tjene på at de holder plassen.

I en annen liga, det er hvertfall slik vi liker å tenke. I en annen liga ville Brann fått poengene de trengte for å holde seg oppe.

Situasjonen vi ser i avslutningen av årets tippeliga er ikke unik. Et storlag kjemper om å unngå nedrykk mot noen mindre lag. Alle andre lag i ligaen, fotballforbundet, sponsorer og rettighetshavere har alle samme interesse: At Norges nest største by, “storlaget” Brann, beholder plassen. Brann vil dra over 100 000 flere tilskuere over en sesong enn kampene til Sogndal, og har omsetning og interesse rundt seg som langt overgår Sogndal. Sogndal har i tillegg sannsynligvis bedre økonomiske forutsetninger til å rykke ned. Med andre ord: For fotballen i Norge er det best om Brann vinner i morgen.

Det er i situasjoner som denne alle aktører kan la seg påvirke. Ikke bestikke med penger, men mer som en tjeneste eller “det beste for spillet”. Kampen i morgen blir spennende, og sannsynligvis teller de skyhøye skuldrene til Brannspillerne mer enn fotball-Norges egeninteresse i at Brann vinner. Sogndal får håpe at dette fenomenet bare finnes i andre ligaer, og at dommer Ken Henry Johnsen fra Flint er moden for oppgaven og ikke lar seg påvirke.

Hva kan man gjøre for å unngå denne type påvirkning? Det første er å gi alle lagene noe å spille for. Det betyr for eksempel at det bør bety mye hvilken plass man kommer på i ligaen, selv om det ikke kvalifiserer for spill i Europa. Dette kan være penger og andre støtteordninger, men det kan også være sportslige fordeler som hjemmekamp i siste serierunde. Man må også ta med at det er spillerne som spiller kampene, og for de er det i stor grad likegyldig om de blir nummer 8 eller 10. Hvis man i tillegg setter spørsmålstegn ved klubblojaliteten til leiesoldater og klubbnomader burde kanskje lagledelsen heller ta ut en lokal helt enn en innleid spiller som uansett ikke spiller 1-divisjon neste år. Man skal ikke overdrive denne adferds-økonomiske tilnærmelsen, men i tilfeller hvor spillernes ferdigheter er tilnærmet like ville jeg valgt den motiverte og entusiastiske lokale spilleren foran andre i slutten av sesongen.

Kampfiksing forsvinner ikke med en tiltale

Det vi kjenner som kampfiksing er av FIFA, UEFA og mange andre omtalt som en større fare for fotballen enn for eksempel doping. I tillegg har myndighetene i mange land en økende interesse for fiksing av resultater i sport, siden det ofte er organisert kriminaliet som finansierer fiksingen. Det er tvilsomt om en straffesak vil hjelpe noe særlig. Det krever organisert og strukturert holdningsarbeid.

I disse dager er tiltalen mot fem spillere og to bakmenn klar i kampfiksingssaken som omhandler kampene Frigg – Asker og Østsiden – Follo. De er tiltalt for grov korrupsjon og bedrageri (av Norsk Tipping), eller i klartekst for å ha tapt med vilje. Hvitvasking, eller spill på at kampene skulle ende med 7 mål eller mer virker ikke å være en del av tiltalen.

Langt flere personer har vært mistenkt, syv av Norsk Tippings kommisjonærer er kastet ut, og Uppdrag Granskning på SVT har filmet at kosovoalbaner og tidligere spiller på Landskrona Liridon Leci påstår han har fikset kamper i Norge, hvor resultatet skulle ende med 7 mål eller flere. Hvor mye spill det har vært på kampene i utlandet eller i det illegale spillmiljøet er ikke kjent. Straffesaken viser med andre ord først og fremst at det skal mye til før man blir tiltalt, eller fiksing får noen annen konsekvens. Om noen blir dømt gjenstår jo å se.

Det er lite trolig disse kampene var enkelttilfeller, men kombinasjonen dumskap og grådighet virker å ha lagt til rette for en tiltale. Som fotballspiller er det vanskelig å varsle, og for en spiller som først har innledet et “samarbeid” med fikserne er det veldig vanskelig å komme ut av det. Fotballforbundet må derfor gå inn i forkant og fortelle spillerne hva dette er, og hvordan det kan ødelegge livene deres.

Den forrige regjeringen laget en (litt tynn) tiltaksplan, men fokuserer her mye på spill, lotteritilsyn, lover, regler og straffetiltak. Det finnes også et forslag om en e-læringsplan for idrettsutøvere, men det virker litt tamt. Fotballen har strammet inn lisensvilkårene for spillerne i 2-divisjon, men det er ikke lagt til rette for at en spiller, trener eller dommer kan varsle anonymt (finner i det minste ikke noe på NFFs sider). Det kan virke som idretten helst ikke vil vite om disse sakene. De omtaler først sakene etter at de er blitt beskrevet i bøker, avisartikler eller avslørt av politiet. Skjerpings!

Burde VIF bygge på Valle?

Oslo kommune skal forhåpentligvis snart avgjøre om VIF får klarsignal for å sette igang prosjektet på Valle. Bystyret i Liverpool skal snart ta en avgjørelse om hva som skal skje med området rundt Anfield. Burde VIF bygge, og burde Liverpool få lov?

Matchday revenue, VIP-bokser og hospitality-pakker er blitt det nye mantra innen fotballøkonomi. For å kunne drive en moderne fotballklubb på en fornuftig måte er det viktig å kunne ta høy gjennomsnittlig billettpris, få de som kjøper billett til å legge igjen mest mulig i tillegg til billetten, og naturligvis ha en stor og utsolgt stadion hver gang det er hjemmekamp.

Liverpool, Chelsea og West Ham er alle på flyttefot og ønsker noe større – selv om mange West Ham-fans vel mener Olympiastadion er i største laget. Jeg vil påstå de er nødt til å flytte for å kunne tjene nok penger til å drive en konkurransedyktig klubb. Her hjemme er kanskje Stavanger Oilers de som har fått til kampdagen best med mye liv på kampene på DnB arena. Å ikke ha inntektene fra en stor stadion vil gjøre det vanskelig å konkurrere i fremtiden.

Arsenal trekkes gjerne frem som en veldrevet klubb, og Emirates Stadium trekkes frem som nøkkelen til den økonomiske suksessen. Da Wenger oppsummerte Arsenaltiden før sin 1000 kamp vektla han også suksessen de hadde hatt (økonomisk). Han har fått laget til Champions League innenfor de økonomiske rammene han har hatt. God nok fotball til å selge ut Emirates, til å spille Champions League, og selv uten å vinne noe sikre god klubbøkonomi. Suksessoppskriften ser altså ut å være å bygge en ny stadion i nærheten av den gamle (relativt sett), som ingen greide å sette navn på før de solgte navnet. De har godt med VIP-bokser og hospitalitymuligheter, og (svært) høye billettpriser. I tillegg henger de med lenge i de fleste turneringer noe som gir mange hjemmekamper. Da er det vel bare å kopiere dette?

Det viser seg at det ikke er så lett. Salg av stadionnavnet kan i realiteten bare gjøres én gang, og da skal helst stadion være ny. Selv City of Manchester Stadium ble kalt dette litt i lengste laget før det ble en mulighet for å omgå financial fair play for Ethiad. Komplett.no og Sport Direct Arena er vel eksempler der man ikke har fått så mye igjen for navngivingen – og jeg vil vel tro dette også gjenspeiler seg i betalingen man har fått. Liverpool ville med andre ord uansett måttet kjempe mot “Stanley park”-navnet hvis de hadde bygget der (lite som tyder på det).

Det er naturligvis gode muligheter for å bruke for mye penger på en ny stadion også, som Start, Stabæk og Ham-Kam er hjemlige eksempler på. Finansieringen bør med andre ord ikke bli så dyr at den allerede prøvede klubbøkonomien går nedenom. Selv med gratis tomt, penger fra kommunen eller gunstige leieordninger kan det fortsatt bli en dyr affære å drifte fotballstadion. Du må huske du ikke kan leie ut til konserter, hesteshow eller andre arrangement i helger der det kan spilles kamper (fredag-mandag), eller potensielle europacupdager tirsdag til torsdag.

To prosjekt som kan bli noe av

For VIF virker alternativet til å ha sitt eget hjem på Valle en evig leietilstand på Ullevål, hvor de ikke styrer over tilbudet, ligger midt i Lyn-land og ikke tjener penger på sine egne fans. Når de i tillegg kan få en gratis tomt fra kommunen er det jo virkelig bare å kjøre på! De har ingen historikk for god økonomistyring, men det kan kanskje settes bort? Hovedsponsor og stadionsponsor kan kanskje slås sammen? Det finansielle må naturligvis på plass, men Oslo har plass til et fotballklubb som bør dra 15000 hver hjemmekamp, og VIF har mye initiativ som kan fylle stadion med liv også utenom kampdager. StorOslo Eiendoms oversikt med fine bilder av hvordan det kan bli finner du på hjemmesidene deres.

For Liverpools del: Glem Stanley Park – det blir Standard Chartered Arena eller noe lignende, og vi kommer til å kalle den Anfield. 50 til 60 tusen kapasitet, gode parkeringsmuligheter, museum, shopping, casino, hotell og lignende vil gi en klubb som Liverpool FC gode inntekter – litt uavhengig av sportslig suksess. Akkurat det siste virker jo å være i bedring – men de røde i Beatles-byen vil ha enda større muligheter hvis de fortest mulig får bygget et moderne stadion. Klubben har over lengre tid kjøpt husene i nærheten av Anfield, og latt området forfalle til et nivå hvor ingen lenger vil bo. De får nå kjøpt de resterende billig. De fleste som ser fotball på Anfield bor ikke i nærheten, og noen egg må man knuse for å lage omelett. Ny main stand kan i følge the independent få klarsignal allerede mot slutten av året. Kun 4 av 71 leiligheter gjenstår før de har full kontroll. David Conn i the Guardian skrev en bra artikkel om utbyggingen i fjor.

Det koster altså en del for lokalmiljøet også. Enten i form av areal, tomteverdi eller noen familiers triste skjebner. Det går helt sikkert an å argumentere for at klubbene tilfører tilsvarende til lokalmiljøet – men det må med i regnskapet og frem i lyset før byrådene i de to byene tar avgjørelsen.

Hvordan skal Tippeligaen bli populær igjen?

Tippeligasesongen sparkes i gang i kveld. Dessverre er interessen lav og forhåndsomtalen liten, og aviser og andre medier flommer ikke over av bakgrunnstoff som tidligere år. Mediene speiler til en viss grad folkets interesser, men skaper også interesse hvis de finner at det er noe de kan tjene på. Fotballen har vært plaget av dårlige resultater for klubb og landslag på herresiden, noen mindre skandaler som har blitt dårlig håndtert, samt at NFF og TV2 krangler om landslagsfotball på Zebra og salg av rettigheter til C More. Det blir få aktører igjen som må dra lasset – og de gjør for lite.

Som jeg jeg tidligere har skrevet har man ved å gi rettighetene til C more gjort fotballen mindre tilgjengelig. Man gikk samtidig bort i fra løsningen med at man solgte samme kamp mange ganger – på IP, Nett og TV slik den forrige avtalen la opp til (neppe en veldig god ide for rettighetshaverne, men fotballen ble i det minste veldig tilgjengelig). Man sitter altså igjen med fotball på stadion, på pub eller på en kanal de færreste har tilgang til. Hva kan man gjøre?

Tilgjengelig på alle enheter

Målgruppen til de reklamefinansierte kanalene konsumerer fotball på andre måter nå enn for noen år siden. Det er helt nødvendig for fotballen (og C More) at man kan se kampen på en fornuftig måte på telefon, nettbrett eller datamaskin. Helst med mulighet til å spole, se highlights når man vil og se andre relaterte program. TV2 har fått til dette bra med Sumo og TV2-appen – C more må ta ansvar for å få opp distribusjonen.

The second screen

Den sportinteresserte tilskueren sitter nå ofte med en pad eller telefon som brukes flittig når man ser fotball – både på stadion, på pub og foran TVen. Det betyr at man må legge til rette for den dialogen som skjer på twitter eller i chat, man må levere interessant statistikk, ha konkurranser (som fantasy.tippeligaen.no) og omfavne engasjementet til disse seerne. I tillegg gjør dette også at man gjerne følger med på flere kamper på en gang.

Magasinstoff og utenomsnakk

Før sesongen burde TV-kanaler, TV-bokser (Apple TV, Altiboks, Getboks, Sumo, Viaplay osv), avis-TVkanaler og websider levert bakgrunnsreportasjer, tull og tøys fra lagene, analyser og diskusjoner osv. Det er ingen grunn til at ikke NFF kunne ha laget disse og kavalkader fra tidligere år selv og lagt disse ut til allmenn bruk, f.eks. i bloggposter som denne. Det samme underveis i sesongen – og igjen: Det er ikke nødt til å være rettighetsbelagte highlights, men intervjuer og reportasjer fra andre steder. På samme måte som nettavisene i dag trykker artikler fra NTB, vil i fremtiden nett-tv, boks-tv, tv on demand og hva man måtte kalle det legge ut saker fra aktører som NFF.

Tilgjengelighet og gjennomsiktighet

Matchfiksingsanklager, overgangssaker, underskudd og økonomisk rot, en leder som blir valgt uten motkandidat på Blatter-vis og et forbund som stadig vekk kløner det til på mediesiden (som i Drillosaken) skaper et inntrykk av Norsk fotball som uproffesjonell og rotete. Administrasjon og økonomistyring i klubbene virker i mange tilfeller å være inspirert mer av småguttelaget (og det er mulig at kassereren også er oppmann for Gutter 2004) enn av millionbutikken det egentlig er, uten at det til nå har fått noen konsekvenser av betydning. Mer åpenhet om hva forbundet tenker og gjør gjennom sesongen kan hjelpe på tilliten. Det kommer til å komme opp saker om pyro, disiplinærsaker, uttalelser i sosiale medier, økonomisk rot og så videre også i 2014 – da må NFF på banen og rydde opp. Et forbund som er lydhøre for hva klubbene vil (på forbundstinget var de aller fleste av sakene som gikk gjennom forbundsstyrets egne. Litt som i Borettslaget mitt), og klare på hva de krever av klubbene og hva konsekvensene er om de ikke følger reglene, vil tilliten til Norsk fotball kunne øke.

Jeg gleder meg til å se om Deila kan gjenskape mønsteret selv om mannskapet er byttet, om RBK kan utnytte sin økonomiske muskel og vinne igjen, eller blir de utspilt av Bodø-Glimt som spiller slik RBK ønsker å spille. Vil ny trener i Brann gjøre underverker, eller imploderer det i Bergen slik det pleier? Start har omtrent samme lag som i fjor og bør kunne hevde seg – men har kanskje ikke bredden som skal til? Viking har (som vanlig) noe spennende på gang. Mange kan vinne, og alle kan slå alle – men konkurransen med andre gjøremål og gullrekka fredager, PL og La Liga i helgen og Champions League-innspurt blir tøff. Fotballen må strekke seg etter supporterne på andre måter enn i dag for å hekte folket slik at de igjen vil engasjere seg!

Oppløs spillmonopolet!

Betting og spillselskapet Norsk Tipping på Hamar mangler konkurranse, men gjemmer seg under å tilføre Norsk idrett og Norsk kultur store summer hvert år. Det er andre måter vi kunne fått inn disse pengene på, og dette ville også gitt oss spillere bedre produkter og ikke minst åpne opp en sponsormulighet for idretten.

Bwin sponser bl.a. Real Madrid, Juventus, Manchester United, Bayern Munchen, Anderlech og Marseille for å nevne noen. BET365 sponser bl.a. Stoke, Unibet sponser Valencia og Ronny Johnsen, PokerStars sponser Olymique Lyonnais, Winamax sponser St. Etienne, Leeds sponses av Sky Bet og bodog er Arsenals bettingside for det asiatiske markedet. 188Bet er Man City og Liverpools bettingpartner. Mansion, 12Bet og SBOBET har også sponset fotballklubber siste årene, og listen er lang. De aller fleste klubber utenfor Norge har et eller annet samarbeid med en bettingside (ikke nødvendigvis trøyesponsor). Eurobet sponser alle klubbene i Italiensk serie B – nesten som Norsk Tipping for Eliteserien i Norge.

Flere kommentatorer i Norske aviser, blant annet Futsalsjef og Dagbladkommentator Esten O. Sæter har forsvart Norsk Tippings posisjon, mens for eksempel Aftenpostens Bertil Valdrehaug konkluderer til slutt med at utenlandske bettingselskaper er kommet for å bli, og at man bør gå dem i møte heller enn å true med boikott og utestengelse av utøvere eller klubber som lar seg sponse. Felles for dem begge er at de setter et likhetstrekk mellom tippemidler og Norsk Tipping. Min påstand er at man kan få inn tippemidler også fra Unitbet eller Betson.

Forslag: Man lager en godkjenning- og tilsynsordning for spillselskaper som ønsker å opptre i Norge, som finansieres gjennom en avgift selskapene må betale for å bli godkjent (samme som i dag). Deretter tar man en avgift som går til Fondet for tippemidler. Disse selskapene kan da også markedsføre seg i Norge på lik linje med Norsk Tippings reklamer i dag. Norsk Tipping skal naturligvis få være med – på lik linje med de andre.

Esten O. Sæter skriver i sin kommentar at kamp- og spotfiksing best kontrolleres gjennom spillmonopol. Jeg vet ikke hva han baserer dette på, men syntes Norsk Tipping beviste gjennom kampfiksingsskandalen tidligere i år at de ikke følger så veldig nøye med. Her har jeg mer tro på EU og de virkelig store bettingsselskapene. De har alt å tape hvis den jevne tipper ikke lenger gidder å tippe fordi det er en overhengende fare for at kampen er rigget.

Norsk Tipping tilbyr i dag dårligere produkt, med dårligere odds, til en høyere kostnad enn konkurrentene. For hver krone jeg legger inn i tippekuppongen på lørdag går det relativt sett lite til et overskudd (som igjen går til idrett og kultur) – selv om totalsummen på 3,5 milliard til kultur og idrett etter 2011 er imponerende. I snitt går rundt 65% tilbake til spillerne, mot opp på 90-tallet for de nettbaserte selskapene. 13% går til drift, provisjon og lønn. Det er altså mer enn 2 milliarder kroner(!). Det er tydeligvis dyrt å drive spillselskap på Hamar. Rundt 20% går tilbake til kultur og idrett (og altså 2% til “annet”).

Hvis man i tillegg legger til at tipping ikke er momsbelagt(!), at Norsk Tipping ikke betaler skatt av overskuddet , og at gevinster vunnet innen EU/EØS ikke skattlegges, går det ikke noe mer tilbake til staten enn disse 20%.

En utfordring man må løse er at en avgift pr. spilte krone vil være vanskelig å gjennomføre, da du vil kunne få lavere odds hvis du spiller via den svenske versjonen el.l. En årlig avgift kan derfor være den beste løsningen, selv om dette også i teorien kan føre til at kostnaden blir lagt tilbake på kunden. 4 lisenser til 1 milliard i året vil gi samme inntekt som før. Det bør uansett være mulig å finne en modell som virker her, som både gir penger til idrettslagene og gir bedre produkter til spillerne (de av spillerne som ikke allerede er på utenlandske sider som annonserer på TV sendt via London).

C more var et dårlig valg

Da NFF solgte rettighetene til Eliteserien sist tok de en del strategiske valg, og i følge Niels Røine i Norsk toppfotball (Radiosporten 09.04.2013) var disse også bevisste. Jeg lurer veldig på hvor bevisste de kan ha vært.

RBK mot Brann ble sett av 20000 seere. Samme kamp ble sett av over en halv million i fjor. Dette var i følge Røine forventet, og et valg de gjorde ved å flytte til betal-TV. Jeg mener de burde tenkt mer på hvilken aktør innen betal-TV man inngikk samarbeid med. Jeg betaler gjerne for fotball, og innser at man fremover er nødt til å betale for det meste av innhold, så den delen av avtalen kritiserer jeg ikke, men C more var et dårlig valg.

I tillegg til at de skal bygge opp en ny kundebase for Eliteseriefotball har NTF/NFF også sagt ja til å flytte kampene enda litt mer utover. Dette krever enda litt mer av “konsumeren av produktet fotball” som den moderne supporteren vel omtales som i gangene på Ullevål for tiden. Man har altså fått en hel del penger for å gjøre norsk fotball mindre tilgjengelig. Det hadde vært interessant å vite hva differansen mellom å fortsette hos TV2 og å gå til C more var. Håper det var mye.

For Norske fotballklubber vil færre seere bety mindre interesse. Dette igjen vil gjøre det mindre interessant for andre medier, og deretter mindre relevant ellers i samfunnet – og mindre attraktive på sponsormarkedet. En nedadgående spiral med andre ord. Dette begynner å ligne å tisse i buksen – men skal man følge Røine er dette altså en bevisst strategi. Man har tatt ut en kortsiktig gevinst, en liten bunke penger fra C more, og byttet den med en mindre tilgjengelig fotball.

Hvorfor er den mindre tilgjengelig? Det skyldes hvordan TV-markedet fungerer, og hvordan vi som relativt kjøpesterke fotballsupportere fungerer. TV2 hadde ikke bare Eliteserien, men også PL, noe annen fotball, sykkel og en del annen sport. Totalen gjør at Sumo/TV2-abonnement var en attraktiv pakke. Viasat har Champions League, sammen med PL de mest attraktive rettighetene. Jeg skjønner at C more tenker at de ikke vil overleve uten en attraktiv fotballrettighet, men jeg syntes ikke det er NFF sitt ansvar å holde liv i tv-kanaler.

Jeg tror vel heller ikke C more kommer til å lykkes – selv om sendinger og dekning er bra. De har fått på plass et bra team (Børrestad, Tjernås, Fredheim, Fuglum og Anne Sturød), og har Allsvenskan, Serie A og La Liga + litt annen sport (bl.a hest og tennis), så det blir spennende, men jeg er altså pessimist på deres vegne. I totalen må man også ta med at de må produsere kampene for TV. Det er en ganske dyr aktivitet i Norge, så dette kan fort bli en dyr erfaring.

For meg er C-more fotballabonnementet nummer 3 i kjøpsrekkefølgen etter TV2 sumo og Viaplay, og dit kommer jeg nok ikke på en stund. Jeg får heller gå på pub de gangene jeg vil se. Det blir nok mindre Eliteseriefotball på meg i år enn i fjor. Jeg ser nok også mindre live, siden jeg da ikke følger ligaen så tett. Dumt for klubbene og på sikt også dumt for NTF/NFF, men det syntes nok ikke på bunnlinjen på Ullevål før rettighetene skal selges igjen om 4 år.

 

Hvor er NFF sitt Managerspill?

Tippeligaen står for døren (allerede!), og TV2, VG og andre spør som vanlig om jeg er en bedre manager enn mine venner eller ekspertkommentatorene. Disse managerspillene har vokst opp siden rundt 1990 (hvor VG publiserte spillerlister over flere sider og man måtte ringe inn for å skifte på laget), og med flere varianter på web. En aktør har vært usynlig i dette bildet hele veien: NFF.

Fotballforbundet har hatt en egen økonomisk bonus til klubbene som genererer mest trafikk på nettsidene sine, og har 5 markedssjefer, en markedsdirektør og en kommersiell direktør, men ingen av disse virker å ha sett potensialet en slik applikasjon har. Man trenger ikke se lenger enn til de 2,5 millionene som spiller Premier League Manager (se linker i høyremargen), blant dem 48985 nordmenn!

Spillet er bygget opp 100% for å lage blest om premier league, og satt opp slik at selv de minst spennende kampene kan bli spennende fordi det kan være viktig for FPL-scoren at de billige forsvarsspillerne på Reading holder nullen. Spillet var lenge en svært beskjeden nettside sponset av en ølprodusent, men er nå blitt oppgradert til en litt rikere (men tregere) opplevelse, sponset av EA sports.

Når fotballforbundet ikke ser potensialet i denne muligheten for å lage blest om Eliteserien på egne premisser lurer jeg på om det ligger noe i avtalen med TV2, eller om de rett og slett ikke evner å ta steget ut i den nye digitale verden. Det er klart det er mer moro å se fotballkamper når man kjenner navnet på alle spillerne – det gjør man  med et managerspill. At man i tillegg kan “tune” regler og poenggiving slik at det blir passe enkelt å vedlikeholde et lag, at det ikke er mulig/lønnsomt å bare ha “stjerner”, at det lønner seg å oppdage ukjente spillere, så får man med flest mulig. Jeg sier ikke at TV2 ikke er interessert i denne delen, men mener de lukker spillet i sin egen tv2.no-verden (forståelig), og gjør kommersielle valg – på bekostning av interessefremmende valg.

Forslag til NFF: Gjør en avtale med de som lager fantasypremierleague og sett det opp denne uken! Siden jeg ikke regner med at det vil gå gjennom: Lag et spill for tippeligaen 2014 på følgende grunnregler:

  • Lag en åpen API som gjør at andre kan lage resultatlister, analyseverktøy etc hjemme på gutterommet. Om man ikke nødvendigvis går inn på fantasy.fotball.no hver gang er ikke så farlig – det er interessen dere ønsker å skape. Da må det være så tilgjengelig som mulig. I tillegg blir det ikke like kritisk å følge med på nye tekniske trender: Noen andre vil gjøre det for dere.
  • Spre spillere over en relativt stor prisskala slik at det virkelig koster å kjøpe stjernespillere.
  • Kopier ellers de delene av regelverket til den engelske varianten dere har kapasitet til.
  • Bonuspoeng må være med, men kan være en eller annen variant av OPTA-score + subjektiv vurdering av en jury.
  • Ingen poeng til spillere for å vinne kamper – dette favoriserer de beste lagene.
  • Resultatlister pr. måned, pr.runde og ved halvspilt er viktig, og at ligaen din kan starte i hvilken som helst serierunde.
  • Liga både på “head-to-head” og på poeng.

TV2 gjør mye av dette, men har gjort det litt vanskelig tilgjengelig: Man må logge seg inn på en vanskelig tilgjengelig nettadresse (tv2sportentippeliga13.enetpulse.com!) og ha siste versjon av silverlight + en facebookkonto. I tillegg har de to prøverunder og en del annet tøys (som en spiller i troppen som ikke skal sitte på benken). Dette, sammen med en unødvendig avansert poenggiving gjør terskelen høy.  I tillegg favoriserer poenggivingen lag som vinner kamper, så her lønner det seg stort å velge spillere som spiller på de beste lagene.

I år har de heldigvis en mobilløsning (ikke testet ennå) – så da er det jo en litt større sjanse for at man rekker bytte på laget. Vi får håpe de også har blitt kvitt begrensningen sist sesong om at man ikke kunne bytte så lenge en runde pågikk (fredag-mandag).

Det skal ikke mye til før man glemmer å følge med, glemmer å bytte på laget, blir passert i sammendraget av alle kjente og mister interessen, og da er fantasysesongen ferdig før påskeharen kommer.

Snublefot og vennene er påmeldt også i tv2-ligaen, men det spørs vel om det blir noe bedre enn i fjor hvor jeg vel totalt gjorde mellom 10 og 20 bytter. Som i fjor er det bare ca 1/3 av de som er med på fantasypremierleague-spillet som gidder å være med når den norske ligaen sparker igang. Det er jo i det minste en indikasjon på en farlig trend: 1/3 av en svært fotballinteressert gjeng som liker managerspill, midt i den kjøpesterke gruppen NFF og klubbene vil ha inn i varmen, gidder ikke engasjere seg.

NFF tatt på senga av kampfiksing

Norges fotballforbund har sovet i timen, og ser tilsynelatende overrasket ut over kampfiksingstilfellene som nå rulles opp. Det burde de ikke være. At det slår til nå, når andre ligaer har fotballpause og det er få andre spillobjekt på markedet, burde heller ikke være noen overraskelse.

For de interesserte, og det regner jeg med at inkluderer de fleste i fotballforbundets ledelse, har tematikken rundt kampfiksing blitt løftet frem flere ganger de siste årene. EU, UEFA og FIFA har hatt det på agendaen og etablert en overvåking av de kommersielle bettingselskapene. Konferanser som Play the game har hatt det på agendaen, og gravejournalister som Declan Hill har skrevet bok om avsløringene sine. Han er også en av de som har kommet med klare anbefalinger om hvilke tiltak man kan ta for å hindre kampfiksing.

Nettavisen siterer i går Yngve Hallén på at han skal starte et arbeid nå. Det er for sent!

- Vi må starte prosessen inn mot klubbene for å sette fokus på dette, og dette gir en preventiv effekten, som gjør at det kommer på dagsorden, fortsetter han.

I Dagbladet gir Siem uttrykk for noe av det samme:

- For å være ærlig følte jeg at kampfiksing var utrolig fjernt og langt borte fra oss da jeg på en FIFA-kongress tidligere i år snakket med en kollega om utfordringene de har i finsk fotball. Det blir feil å si at vi var forberedt på dette. Det gjorde vondt i magen da jeg ble oppringt og fortalt om dette, sier Siem.

Fotballforbundet mener på sin egen nettside om saken at de er godt rustet for dette, men mesteparten av argumentene er basert på at de er en del av UEFA, og at UEFA gjør en hel del. Vel og bra – men det er også et par ting man må gjøre lokalt, for eksempel:

  • Etablere en god måte for involverte å varsle anonymt på, hvor de som mottar telefonen ikke har interesser i spillet (dvs ikke NFF, Norsk Tipping eller klubbene).
  • Informasjon om korrupsjon og matchfiksing for alle spillere som kan bli berørt – spesielt nye og unge spillere.
Man må fortelle spillerne at de, ved å bli med på én fix plutselig havner i lommen til fikserne, og da er det vanskelig å komme seg ut av det igjen. I tillegg må man fortelle dem at de kan få hjelp hvis de blir utsatt for press for å oppnå et spesielt resultat.
I denne saken virker det som noen har gjort en veldig dårlig fiksejobb, siden penger ble satt inn via Norsk Tipping, og ikke via en av de ca 500 illegale bettingsidene i Europa, eller i det minste via et “lovlig” utenlandsk nettsted. I tillegg ble det satt penger på et usannsynlig resultat, hvilket jo også vekker oppsikt. Likevel virker det som om det var en kommisjonær som varslet klubben, og ikke Norsk Tipping som varslet NFF? Er det ikke rutiner for dette? Noen i NFF bør sette av to minutter til å lese denne korte artikkelen: Hvordan man med større suksess kan fikse en match.
Dessverre er det også slik i Norge at de som driver mest med Norsk Fotball har en kortsiktig interesse i å ikke skade omdømmet til “produktet” Norsk Fotball. Dette inkluderer ikke bare NFF, men også TV2 og de andre medieaktørene som eier dyrkjøpte rettigheter til fotballen. Det er med andre ord få som på kort sikt har noe å tjene på å fokusere for mye på kampfiksing og korrupsjon.

Økonomiavisen Dagens næringsliv er et unntak, siden de ikke har eierskap i fotballrettigheter, og heller ikke en sportsseksjon som blir skadelidende av gravende journalistikk (de løper med andre ord ikke faren for å ikke få seiersintervju eller kommentar etter kampen fordi en annen del av avisen/tv-stasjonen lager kritiske reportasjer). DN lørdags feature om temaet for to-tre uker siden viser seg å være godt timet. Artikkelen nevner også norske enkeltkamper- og hendelser i Norge, som Sandefjord – Stabæk i 2009, men fokuserte mest på rettsaker som pågår etter omfattende fiksing i Finsk liga.

Finland har hatt store problem med fiksing. Deres liga kjennetegnes av relativt lavt nivå, beskjedne lønninger, mange utenlandske spillere og relativt beskjedent tilskuersnitt. Ikke så veldig forskjellig fra norsk serie med andre ord.

En positiv ting ved dette er at det drar hodene til Siem, Hallén og de andre i NFF opp av sanden – men det er i mine øyne lovlig sent. La oss håpe det ikke er for sent.

Hvis man vil gjøre en liten ting for å hjelpe de som forsøker å gjøre noe med situasjonen kan man signere en nett-kampanje initiert av Declan Hill i et forsøk på å påvirke UEFA og FIFA (“Save our game!”).

Plass til kvinnene i Futsalnorge

Futsal har fått en liten mediedytt den siste tiden gjennom en bloggpost om den olympiske (herre?)fotballen fra Andreas Selliaas på bloggen hans Sportens Uutholdelige Letthet, og gjennom medieoppmerksomhet rundt VIFs signering av Futballandslagets stjerne Abdurahim Laajab.

Futsallandslagets gode prestasjoner under Dagbladets Esten O. Sæther har heller ikke gått upåaktet hen. De har, i sin første kvalifisering som NFF/FIFA-organisert futsallag, kommet til playoff for VM-plass. Den spilles hjemme-borte, med første kamp i Stjørdalshallen 28 mars.

Futsal er fremdeles i den sære posisjonen at det finnes et annet landslag, organisert under Indoor Futsal Scandinavia (som kun er aktivt i Norge). Der er Norge kvalifisert til EM i Hviterussland i mai, uten at jeg har greid å finne ut hvordan kvalifiseringen her har vært.

Det ser nå ut som IFS går i retning av kameratfotball (Radio1/Coca-Cola/Norgesautomatene/P4/en annen bedrift-cupen) – men primus motor Kurt Hartvedt sitter fortsatt i styret i den Europeiske organisasjonen og kan ha andre planer. IFS organiserer i dag futsal med litt enklere regler i landets største byer, samt et NM hvert år. De plukker også et “landslag” av de som deltar i kameratcupene. Kuriosa er at de kan møte landslaget til Catalonia i EM, noe som neppe ville vært mulig via UEFA. De har utvilsomt vært med på utbredelsen av futsal i Norge, men det ser nå ut som futsal vil fortsette som en komitée under UEFA, NFF, og dermed Norges Idrettsforbund. Det tror jeg er sunt for sporten.

Futsal som OL-gren i stedet for vanlig fotball er foreslått. Jeg vil da etterlyse kvinnelandslaget i futsal. Mange av dagens damespillere har like god teknikk som mennene, men på grunn av fysiske forutsetninger er det fortsatt en utbredt oppfatning at kvinnefotball er noe mindre actionpreget. I håndball ser vi den samme forskjellen, men kvinnehåndball er likefullt en suksess på sine egne premisser: Mindre styrke, flere “spill” og like mye spenning som hos herrene. Jeg tror damenfutsal vil kunne være mer actionpreget enn utefotballen, fremmet teknikk foran fysikk og vært et godt tilbud til fotballglade damer som trenger noe å gjøre om vinteren – og også være morsomt å se på. En utfordring til NFF som tidligere har vært tidlig ute med kvinnefotball i alle former! Hvorfor ikke nå?

Videre vil jeg vel mene kvinnefotballen trenger OL-turneringen for å opprettholde oppmerksomheten fra det svært godt besøkte VM i Tyskland i 2011, men er enig med Selliaas angående herrenes OL-turnering.

Videre organisering av futsalen bør skje i NFF-regi, og en start kan være å løfte dem frem på hjemmesidene sine. På fotball.no er for eksempel ikke landslagssjefen for futsal på listen med de andre landslagssjefene, og “temasidene” om futsal peker videre til henholdsvis Oslo og Agder fotballkrets sine futsalsider, hvor det egentlig bare er Oslos som har noe informasjon å by på. Oslo har to divisjoner for herrer, en for damer og virker å være på gang, men fra NFFs side virker dette halvhjertet.

Jeg skrev noe lignende dette i forbindelse med oppstart av NFF-futsalligaen i 2007 også, og det har dessverre ikke skjedd veldig mye siden da, men jeg mener i det minste mye av det samme. La oss håpe det nå er tid for Futsalen!