Få nye bloggposter på mail!

Legg inn epostadresse for å få nye poster på mail

Et ukontrollert spillmarked

Spillmonopolet i Norge begynner å bli en parodi på seg selv. Diskusjonen blir avsporet av diskusjoner om beløp og prosenter, og i mellomtiden går det digitale toget. Det er fordel de uregulerte spillerne, og uavhengig av beløp er det ingen tvil om at spillmarkedet digitaliseres raskt, og flytter inn på smarttelefonene til spillerne.

Rambøllrapporten (Kulturdep, 2015) opererer med et marked på 7 millarder, og kun 700 millioner til de utenlandske uregulerte selskapene (10%, inkl poker). Spillselskapenes egen rapport opererer med et marked på 10,8 milliard, hvor de utenlandske aktørene har 25%. Online er fordelingen 55% til de uregulerte aktørene.

Hvis man ser på reklamemarkedet står de lovlige Norske aktørene (Norsk Tipping og Rikstoto) for 23% av markedet i følge Medietilsynet. De forsøker nå å få britiske tv-myndigheter til å stoppe reklamesending fra kanelene som sendes fra London. Som Andreas Selliaas skriver i sin fine post på sporten.com vil dette ytterligere forsterkes når Eurosport Norge nå satser stort i Norge. Tv3, Viasat4, Max, Eurosport og de andre som sender fra utlandet har i følge Medietilsynet sendt reklame verdt 608 millioner i fjor for utenlandske spillselskap. Dette altså samtidig som omsetningen skal ha vært ca 700 millioner. Hvis vi kun legger reklametallene fra Medietilsynet og omsetningen fra spillselskapene selv til grunn kan vi estimere at spillselskap legger igjen rundt 5-10% av omsetningen sin i reklame. Tenk om de hadde lagt igjen dette hos idrettslag, hos arrangører av idrettsarrangement eller hos utøverne i stedet.

Dette blir mye tull med tall, siden de ulike aktørene bruker forskjellige tall til forskjellige formål. Idrettspresidenten, en varm tilhenger av enerettsmodellen (monopolet), kan brukes som eksempel. I en artikkel på sporten.com uttaler han:

– Enerettsmodellen er en fantastisk modell. For hver krone som omsettes får vi 64 øre tilbake. Jeg vil mye heller ha 64 øre per krone enn 15 øre per krone, som er løftet fra internasjonale bettingselskaper dersom de skulle få lisens i Norge

I følge Norsk Tippings årberettning for 2014 omsatte de spill for 26,9 milliarder. En god del går tilbake til tipperne, så overskuddet av spillingen (omsetning – premier) ble 6,7 milliarder. Dette ble til et driftsresultat på 4,1 milliard, hvor 3,5 milliarder ble fordelt etter tippenøkkelen. Slik jeg skjønner det får idretten i beste fall tilbake 15 øre for hver krone som omsettes, 13 øre hvis man kun regner med “tippenøkkelen”. Det er nok her han har hentet de 64 ørene fra, for av de 3,5 milliardene som går inn i tippenøkkelen får idretten 64%. En fantastisk modell! Fra hver krone du og jeg tipper for går altså 8,3 øre til idretten. Det er ikke mva på tjenesten spill, og gevinster skattlegges ikke.

Det finnes en underlig kobling mellom overskudd for Norsk Tipping og bygging av idrettsanlegg i Norge. Det virker rart at folkehelsetilbud til breddidrett skal være avhengig av at Nordmenn som ikke kan regne leverer inn lottokupongen hver uke. I tillegg vet man jo aldri hva dette overskuddet blir, så det er uforutsigbart, og klubbene må legge ut (les: låne) midlene de forventer å få fra tippemidlene. Summene må gjerne ligge rundt 4 milliarder som nå, men det bør legges inn i statsbudsjettet som alle andre poster.

En stor andel av tippingen i Norge er Lotto og andre spill basert på flaks. Jeg mener dette markedet må reguleres annerledes enn kunnskapsspill som oddsen, tipping og poker, men hovedpoenget er at markedet bør reguleres. Med dagens blinde tro på at Norsk Tipping vil kunne sette opp digitale murer, og hindre nordmenn i å tippe eller spille på lykkespill hos de utenlandske aktørene ved å gjøre det ulovlig, vil det uregulerte markedet øke. Det digitale og mobile markedet vil øke, og etterhver overta fullstendig, og en app kjenner ikke landegrenser.

Å ikke regulere markedet (bortsett fra NT) åpner opp for useriøse aktører. Ved å slippe noen aktører til vil disse måtte operere i henhold til de Norske lover og regler for å beholde konsesjon/lisens, og dette vil i stort grad presse ut useriøse aktører som opererer fra utlandet. På denne måten vil man kunne kreve rapportering på skatt og spillmønster (både med tanke på spillmanipulering og personer med spillproblemer). Det kan også være mulighet for å hente inn skatter og avgifter fra spillselskapene som opererer i Norge, men utenlandske selskap er erfaringsmessig flinke til kanalisere pengene dit det ikke er skatt, så her tror jeg det ikke er mye å hente.

Uklare grenser i sportsjournalistikken

Sportsjournalisten har en vanskelig hverdag. Både redaktører og lesere vil heller ha hyggelige intervjuer med idrettstjernene, og innslag som viser idrettsglede, enn kritiske eller dyptpløyende saker. Hvis en nordmann eller noen mange nordmenn heier på kan knyttes til saken er det ekstra bra. Kritiske saker, analyser eller saker som kan tråkke potensielle intervjuobjekt på tærne unngås. I tillegg har de nå også fått nye kolleger, som også tilsynelatende er sportsjournalister, som driver med produksjon av sponsede innlegg. Hvor plasserer dette den seriøse journalistikken om fotball og annen sport?

Både innen fotballen og for eksempel på NRKs vintersportssendinger ser vi hvor viktig det er for intervjueren at sportstjernen er positivt innstilt til journalisten og mediet han eller hun representerer. Hvis idrettsprofilen ikke vil snakke blir det vanskelig å lage sportsdekning folket vil ha. Et eksempel på boikott er SAFs boikott av BBC etter at de var slemme med sønnen hans i en dokumentar. De avsløringene vi har hatt her hjemme har stort sett kommet fra redaksjoner uten sportsredaksjon, som Dagens Næringsliv, eller fra mer uavhengige aktører som Josimar.

I saken hvor Josimar avslørte Jim Solbakkens mange roller i en rekke overganger kom dette tydelig frem. De store aktørene brukte lang tid før de plukket opp saken, og de første reaksjonene så ut som de kunne vært skrevet av bestevennene til Jim Solbakken. Knut Espen Svegaarden i VG presterte i sin kommentar i tillegg å skrive at han ikke var sikker på at Rune Hauge hadde gjort noe galt. At Hauge ble fradømt FIFA-lisensen sin for alltid for Graham/Lydersen/Faxe-saken, og fikk bot av NFFs doms- og sanksjonsutvalg etter Mikel-saken skyldes, i følge VGs mann, misunnelse. Han følger opp med en kommentar etter at VG lot Solbakken “snakke ut” om at han syntes omdømmet til Solbakken er skadet av omtalen i Josimar, noe han åpenbart syntes er veldig synd. Aftenpostens Ola Bernhus på sin side mener agenter er et nødvendig onde, og at vi derfor ikke skal bry oss så mye om de bryter reglene. Da må man jo stille seg spørsmål om hvorfor de inntar en så passiv holdning? Hva hadde skjedd om VGs eller Aftenpostens sportsredaksjon plutselig ikke fikk snakke med noen av de Jim Solbakken (ikke?) representerer? At NFFs Truls Dæhli da jobbet i VG som sportskommentator tror jeg alle så var uheldig, siden Jim Solbakken rådgir familien/ikke representerer Mats Møller Dæhli, men det kan vi la ligge. I dette tilfellet er dette bare ett av flere eksempler på at sportsredaksjoner har lite å vinne på å stille kritiske spørsmål.

Som de tidligere postene på fotballblogg viser har avisene i det siste tatt enda et steg bort fra uavhengig journalistikk med innholdssamarbeid med aktører som Norsk Tipping. Hvor de tidligere rapporterte løpende resultater skriver de nå om det de får betalt for, eller har egne rettigheter til. De motiveres ikke av å skrive negative saker om arrangement de har egne rettigheter til, eller om aktører de samarbeider med. Er det grunn til bekymring? Bør vi bry oss?

Mitt svar når folk sier de ikke bryr seg om fotball (siden du leser dette er du neppe en av dem) er ofte at jeg syntes det er ganske arrogant, ignorant eller snobbet. Fotballen er en av de største industriene i verden. De 30 største klubbene i verden omsetter for 7,42 milliarder euro i året. Verdens 45 største ligaer omsetter for 29,2 millarder euro i året! I tillegg spiller den en enorm rolle som samfunnsbygger (tenk da Tyskland vant i 1990), og i konfliktsoner. Det var trist å lese om hvordan Mysa i Kenya ble offer for en bistandskrangel (DN i helgen), men samtidig en påminning om hvor mye fotball kan bety. Hvis man i tillegg tar med at det er ganske mye svarte og grå penger, en god del lyssky virksomhet, menneskehandel, hvitvasking og annen organisert kriminalitet rundt fotballen kan man ikke avfeie fotballen kun fordi man ikke fasineres av selve spillet.

Det er derfor viktig at noen jobber med å synliggjøre feil i organisasjoner (NFF, UEFA, FIFA) og bedrifter (klubbene) i fotballen. Jeg ser i dag dessverre ikke at noen av de store medieaktørene i Norge kommer til å ta på seg den jobben, i frykt for å miste annonsører, lesere eller tilgang til intervjuobjekt. Play the game arrangeres denne uken for 9ende gang, men kun en sjelden gang leser vi noe i norske aviser. Andre eksempler på saker norske medier kunne sett på: Norske klubber utnytter UDIs prøvespillordning og importerer spillere over en lav sko for foredling og videresalg. NFF ledes av folk kun opptatt av egne ambisjoner, og som ansetter sine egne både i styre og i valgkomiteer. Det foregår match-fixing. Et eksempel fra den daglige sportsdekningen nylig: Da Lisa-Marie Woods ble intervjuet om sin profftilværelse i Kazakhstan var det med en fullstendig ukritisk vinkling. Proffdrømmen leves ut i et av verdens mest korrupte land, men Lisa-Marie spiller jo bare fotball, så det er kanskje ikke verdt å spørre henne om hun har reflektert noe over det?

Om ikke annet er det plass for noen blogger og et Josimar som står for noe annet i dette landskapet, men det blir for tynt. Det er nok å skrive om! Det er nok å grave i! VG, Dagbladet, Aftenposten, TV2 og NRK: Skjerp dere!

 

PFUs syn på VG og TV2s samarbeid med Norsk Tipping

Pressens Faglige Utvalg (PFU) hadde to saker rundt Norsk Tippings kommersielle samarbeid oppe til diskusjon på siste møte 27 okt. VG ble frikjent, mens TV2 på sin side fikk kritikk. Jeg mener PFU bommer i sin frifinnelse av VG. Les hele PFUs uttalelse på presse.no.

En interessant detalj ved VG-saken er at avisen i sitt tilsvar understreker at “artikkelen den lenket til, var et resultat av frittstående journalistikk.”(!) Som jeg skrev i forrige sak her på bloggen mener jeg det er vanskelig å se hva som er en artikkel, og hva som er kommersielt samarbeid. I og med at jeg beskrev saken som kommersielt samarbeid har jeg tydeligvis falt ned på feil svar i dette tilfellet. VG mener altså at innhold de skriver på tippesidene er frittstående journalistikk, innen sjangeren tippetips. De skriver videre i sitt tilsvar at “[D]et er et fullstendig frittstående innslag helt uten påvirkning fra Norsk Tipping slik tippetips har blitt presentert i norsk aviser i årtier.”

VG tjener penger på at du og jeg fristes til å spille på spill de anbefaler på nettsiden deres (dette er merket). De får i tillegg penger for å reklamere for Norsk Tipping, men altså ikke i artikkelen som sådan. De mener at de kan slippe unna dette ved å påpeke at de alltid har hatt tippetips. En tynn argumentasjon PFU valgte å tro på. Jeg mener dette er feil. Ikke bare fordi jeg ikke skjønte at dette var en “ordentlig” artikkel, men særlig fordi artikkelen ikke egner seg som oddstips.

De gjør ikke noe vurdering av verdien i spillet, men skriver at de tror Liverpool vinner, og at de har vunnet 2-0 tidligere. “2.1 er oddsen for at Liverpool står med full pott etter to serierunder – hvis de vinner med ett mål i kveld”. Jeg ville vurdert det som ganske dårlig betalt i en nervøs åpningskamp med mye nye navn, en dårlig pre-season angrepsmessig, og en uklar plan om hvordan man skulle spille. Så vidt jeg husker vant de vel på et litt heldig offside-mål av Benteke. Mitt poeng er at du ikke kan spille på oddsen uten å vurdere hva du får betalt for å satse. VGs artikkel egner seg kun til å forsøke å selge inn seier med mer enn 2 mål til Liverpool. Dette er ren reklame, og ikke tippejournalistikk.

PFU velger å kritisere en sak mot TV2 fra samme klager på omtrent samme forhold. Mest fordi saken ligner noe en journalist kunne skrevet. Som en konsekvens av VG-saken skriver de “Tippetips er noe medier også har i journalistisk form.” (som VG fortalte dem). De mener Rekdals tips hos TV2 (som er skrevet av Rekdal/Norsk Tipping) er reklame, men at ikke VGs tekst skrevet av en ansatt på VG nett er reklame. Personlig ville jeg stolt mest på en sponset Kjetil Rekdal.

VG skriver i tillegg de ikke på noen måte er påvirket av Norsk Tipping. Da syntes jeg de i tillegg burde ta med hvilken odds man får hos andre tilbydere, og minimum hvorvidt det er noe verdi i oddsen som gis.

Sportsjournalismen har lenge slitt med at de ikke blir sett på som ordentlige journalister. Hvis de skal ta steget opp, forbi “journalistene” i VGs Rema1000-avdeling, bør de forsøke å holde de kommersielle koblingene litt på avstand. Dette ødelegger for den integriteten sportsredaksjonen til VG forsøker å bygge opp i andre deler av avisen.

Innholdssjef for VGs content marketing-avdeling gjør ellers så godt han kan for å ødelegge for de vanlige journalistene i VG, og virker å ha kommet opp med et universelt svar på all kritikk mot denne type godværsskriverier (til Dagbladet når intervjuobjektet trodde hun ble intervjuet av VG): “[…]Jeg ønsker i tillegg å påpeke at dette utelukkende er en positiv historie […] som vi synes det er viktig å bringe til leserne […]. Kun Dagbladet kan klare å finne en negativ vinkel her”

Bytt ut Dagbladet med fotballblogg.no, og du har et svar på denne posten også:

Det er en særdeles nerdete og kunnskapsrik artikkel (fra VGs svar til PFU), som vi syntes det er bra å bringe til leseren. Kun fotballblogg.no kan klare å finne en negativ vinkling her.

Innholdssamarbeid i sportsjournalistikken

VGs kommersielle samarbeid med Rema1000 er klaget inn til FPU av redaksjonsklubben til Fedrelandsvennen. Det blir spennede å se utfallet av denne behandlingen, og om den automatisk får følger også for de kommersielle samarbeidene med Norsk Tipping.

De største avisene satser nå stort på TV, i tillegg til sportsrelatert klikk-journalistikk (“du vil ikke tro hvor ballen havner!”). Det er mye innhold som skal produseres, og reklame som skal selges, og da teller antall klikk og visninger mer enn SKUP-priser (hvis DNs sak om formel-1-aksjene til oljefondet sorterer under sport var 1 av 63 kandidater til SKUP 2014 sportsrelatert).

Det nyeste tilskuddet til sportsidenes nedadgående journalistiske verdi er “sponset innhold”, eller content marketing som det heter i markedsavdelingene. Selv en blogg med beskjeden leserskare som fotballblogg.no mottar med jevne mellomrom forslag til samarbeid med spillselskap, turoperatører eller tilbydere av forbrukslån. Eksempler på disse ferdigtekstene man får tilbud om å publisere er for eksempel Bet365s artikler på fotballblogg1, totalfotball.no og bergensfotballen.no. Nå har det dukket opp også på sportssidene til VG! VG er blitt spillkommisjonær. I tillegg til sine oddssider, som også er i samarbeid med Norsk Tipping, har de nå startet en side med overskrift “tippetips“, men som er artikler om så mangt. Disse artiklene linkes det til via hele vg-plattformen, uten at man går via tippetips-siten.

Her lokkes lesere inn på artikler som“Slik har Benitez stengt Realforsvaret” og “Tallene som kårer Payet til Europas mest kreative spiller” Det er ikke noe i disse overskriftene leserne lures til å trykke seg inn på som sier noe om at denne siden inneholder oddstips før du kommer inn på siden. Tekstene ligner tilsynelatende mye på de fra de mindre bloggene over, og er skrevet av journalister som tilsynelatende ikke skriver så veldig mye annet enn disse. Kanskje de egentlig jobber i markedsavdelingen, hos Norsk Tipping, hos Online PR UK eller website buying group?

Mindre blogger er kritisert fordi de ikke merker slik sponsing godt nok. VG har ikke vært flinke de heller, men har nå landet på et reklamebanner på toppen av siden, og en forklarende tekst helt nederst. De påstår de kan skrive om hva de vil, men det er vel grunn til å tvile på at de for eksempel ville skrevet at 3,60 i odds på dagens West Ham-seier er for dårlig, og 4,1 som andre aktører hadde var mer fristende. Jeg må innrømme jeg ikke greier å skille artiklene på Tippetips fra sakene andre steder på sportssidene til VG – utover disclaimeren under.

 

Dags att skrota spelmonopolet. Også i Norge.

Tidligere VD (daglig leder) Meg Tivéus i den svenske versjonen av Norsk Tipping, Svenska Spel, gikk denne uken hardt ut mot spillmonopolet hun selv har vært satt til å passe på i et debattinnlegg i Dagens Industri. Det må sies å være en brannfakkel i en debatt som har vært preget av Det Gode (staten som vil passe på deg) mot Det Onde (utenlandske spillselskap som opererer fra skatteparadis). Den svenske debatten ligner på den norske, selv om de i større grad må forholde seg til EU.

I tillegg til de spilltekniske delene av diskusjonen velger Tivéus å fokusere like mye på de teknologiske miljøene som forsvinner ut av Sverige. Når man forbyr selskap som Unitbet og Betson å operere fra Sverige flyttes også de teknologiske talentene ut. Svenskene er store innen dataspill og teknologiske nyvinninger, og hun ser muligheter for at de svenske spillselskapene potensielt kunne generert mye verdi i Sverige.

Konsekvensen är att Sverige går miste om skatteintäkter och talang, samtidigt som vi håller på att förlora kontrollen över spelmarknaden

I Norge har vi sett en rekke utredninger som peker litt i alle retninger, men hovedfokus har vært på verdiene som genereres av at spillerne taper penger. Enkelte har nok også sett på verdiskapningen som skjer på Hamar, men min påstand er vel at denne kunne vært bedre hvis Norsk Tipping ble utsatt for noe mer konkurranse. Konklusjonen i utredningen Solbergregjeringen har bestilt var at det beste var å stenge alle andre enn Norsk Tipping ute, hvis det var teknologisk mulig. Det viser det seg at det ikke er. Da anbefaler utvalget en konsesjonsordning. Teknologi vinner over politikk.

I dag har spillselskap som ikke er Norsk Tipping mellom 20 og 60 prosent av det Norske spillmarkedet på nett, litt avhengig av hvem du spør. Dette er da en del av markedet norske myndigheter ikke har noen kontroll med i det hele tatt. Med en konsesjonsordning kunne man blant annet regulert type spill forskjellig(kunnskapsspill eller flaks), overvåkning av spillmønster, hvitvaskingsregler og skatterapportering.

Jeg tror ikke vi skal vente å finne noe innlegg i DN som heter “På tide å legge ned spillmonopolet” fra Torbjørn Almlid i nær fremtid. Her må det politisk vilje og gjennomføringskraft til. Legg ned spillmonopolet, og erstatt det med en konsesjonsordning der Norsk Tipping kan være en av flere tilbydere av spill. Det vil generere mest verdi tilbake til idretten, spillerne og det norske samfunnet.

Ikke mitt fotballforbund

Norges Fotballforbund, mitt fotballforbund, har beveget seg i retning av å bli et elitens og maktens forbund. Inspirert av Blatters FIFA virker nå NFF mer og mer som et pampevelde hvor det er viktigere å beholde posisjon, status og figur, enn å fremme breddefotballen og idrettsglede.

NFF som kjempet for damefotballens posisjon og ivret for å skape idrettsglede i krigsherjede områder, for eksempel med ballbinger på Balkan, virker å ha forsvunnet. Dette forbundet kunne man kritisere for at de var for idealistiske. Man kunne fortsette med at forbundet var drevet som en pølsebod, og at de lett lot seg lure av de sleipe fiskene i fotballfamilien (les: Rune Hauge). Nå er man blitt mer opptatt av å leke med de store sleipe fiskene, og da er det ikke så farlig hvem de har lurt tidligere.

Drillo- og Dillingsaken har gitt oss innblikk i et hardt og kynisk arbeidsmiljø på Ullevål, som ikke legger til rette for å spille hverandre gode. Utnevnelsen av Siem og Hareide peker på en ny retning. På den ene siden av Dillingrettsaken møtte blant annet Karen Espelund, Per Ravn Omdal og Drillo. NFF stilte med Siem, Høgmo, Fjørtoft og Graff. De gamle mot de nye. I tillegg til Dilling kvittet Høgmo og Siem seg med fysioterapeut Roar Robinson, lege Thor Einar Andersen og assistent Ola By Rise. I stedet for å satse på lagspillerne med bred støtte har man satset på mulige enere, mulige eneherskere, mulige uromoment. Ingen hadde nok kritisert dem hvis de hadde oppnådd resultater og løst personalkonfliktene på møterommene i stedet for i avisene eller rettsalen, men det har de ikke greid. Det er problemer internt i NFF.

Matchfiksing er en av de største truslene fotballen står ovenfor. En liten liga som den norske er sårbar og utsatt, så dette er i aller høyeste grad noe som bør være på radaren til NFF. Dessverre gjør de ingenting. Ingen holdning- eller informasjonskampanje. Ingen anonym tipskanal. Ikke noe samarbeid med Norsk Tipping og internasjonale spillselskap for å avdekke mulige fiksede kamper.

Da norske medier plukket opp Josimars avsløringer rundt Jim Solbakkens mange roller søkte de å få innsyn i oversikten over interessenter i forskjellige overganger. NFF, som har “Åpenhet” som en av fem organisatoriske verdier, nektet de å gi TV2 informasjon som ikke var taushetsbelagt, og som Solbakken henviste TV2 videre til NFF for å få tak i. Grunnen var at “vi er avhengig av å beholde tilliten blant spillerne, klubbene og agentene”. Spillerne kan med andre ord stole på at NFF vil beskytte agentene og klubbene, og forsøke å legge lokk på enhver sak som kan sees på som negativ. NFF tar først tak i saker hvis politi, media, bokutgivelser, Kripos eller sivile domstoler bringer saker frem i lyset, og da gjerne med et litt tamt “vi vil følge det politiet/domstolen/FIFA kommer frem til”. Hvis de setter i gang egne granskninger er det med et ønske om å kunne si at “her er det ingenting å se. Bare gå videre. Ikke noe ulovlig har skjedd.” I god FIFA-ånd med andre ord.

På toppfotballnivå har NFF og Norsk Toppfotball også skuffet. Rettighetene til Eliteserien ble solgt til høystbydende, uten å tenke på hva det gjorde med omtalen og mediedekningen. Målsetningen om at man skulle finne Norge på 25-plass på FIFA-rankingen ved utgangen av 2015 er langt fra å være oppnådd (vi er nr 69 når dette skrives), på tross av at Høgmo, Siem og deres folk har fått alt som de vil i organiseringen. Aldri har støtteapparatet rundt A-landslaget for menn vært større og mer omfattende, men sjelden har vi vært dårligere. Høgmo bruker sin egen Coaching-metode i arbeidet med laget, og NFF samler ellers inspirasjon rundt omkring i verden (Kroatia, Real Madrid, Ajax osv). Olympiatoppen og miljøet som har skapt suksess for Norge i mange lagidretter og individuelle grupper (svømming, sykling, håndball og alle vinteridrettene) er meg bekjent ikke benyttet i noe særlig grad. Marit Breivik er riktignok listet med ansvar for fotball herrer, men har slik jeg har skjønt det kun vært inne med bidrag av betydning på kvinnesiden. Det virker som Høgmo og teamet vet best selv. Det er jo ikke noe godt utgangspunkt når man er nødt til å ta store steg fremover for å nå målene sine. Det ligger muligheter for å snu dette med et ny satsning som skal ta form i 2015, men dette er fortsatt bare på tegnebrettet og vil ta lang tid før det gir noe eventuell effekt, og så får vi håpe de trekker inn alle kapasiteter vi har i landet i dette arbeidet, også Olympiatoppens ekspertise.

Norsk Tipping er NFFs bestevenn, og det er ingen hos NFF som tør nevne at det kanskje er på tide å gi statsmonopolisten et dytt i siden. Den tungrodde kjempen fra Hamar sponser bredde i vid og upresis forstand gjennom grasrotandelen, og kultur og sport gjennom det beskjedene overskuddet. Siden de også navngir Tippeligaen, og er sponsor for NFF langer forbundet jevnlig ut mot de som samarbeider og sponses av andre spillselskap. Fotballen ville hatt det bedre med flere spillselskap for kunnskapsspill, men dette har tydeligvis ingen internt hos NFF noe å vinne på. Mitt tips er at hver eneste fotballklubb ville hatt en spillpartner hvis det ble åpnet opp for flere aktører. Jeg tror også tilbudet til oss som tipper ville blitt bedre. Man kunne også styrt spillselskapene gjennom en konsesjon, og pålagt dem overvåknings- og rapporteringsoppgaver for å kontrollere spill, spot- og kampfiksing bedre enn i dag.

Mitt problem med Fotballforbundet er ikke bare at de lar være å ta tak i fotballens problemer, men først og fremst at de tar en posisjon så langt fra det som foregår på løkka. Det er ingenting som tyder på at NFFs fremgangsmåte kommer til å skape 5-10 talenter som kan spille med Martin Ødegård på et lag. Det er heller ingenting som tyder på at Fotballforbundet bryr seg om fotball i andre steder i verden eller fotballens rolle i samfunnet. Per Ravn Omdal engasjerer seg i Sør-Sudan, men kan neppe sies å være en del av ledelsen i NFF lenger. Bortsett fra et prosjekt i Vietnam består engasjementet seg til symbolhandlinger som Handshake for Peace, som også fikk Blatter en kjapp tur innom for å “kaste glans”. Han fikk heldigvis ingen kritiske spørsmål av Hallén som søker støtte for å bli en UEFA-pamp. Siem har innført et pampenivå over den vanlige ledelsen i NFF, og Høgmo kan mistenkes for å allerede ville ha statue av seg selv, om ikke annet for å fremme prestasjonsferdigheter og fokusflyt. Det er mulig det er et NFF for fremtiden, men det er ikke mitt NFF.

 

Privatlandskampsdag er matchfiksingsdag!

Treningskampsdag er matchfiksingsdag. Kamper med lite betydning, ofte litt odde resultater, men likevel godt med spill og interesse. Perferkt hvis man ønsker å fikse en kamp for vinningens del. En kort forklaring, og samtidig en innføring i hvilke kriterier som må være på plass for at man skal lykkes med fiksingen:

Det må lønne seg. Det må ikke koste mer å fikse kampen enn man er i stand til å få tilbake. Det høres kanskje ikke vanskelig ut, men man bør helst ha med dommeren eller 4 spillere på et lag. Det er begrenset hvor mye du får lov å sette på gitte resultat, og kjente gamblere har ofte problemer med å få satt penger på kamper i det hele tatt. Hvis man setter for mye penger på et gitt resultat går alarmene, også hos de illegale bookmakerne.

Deltagerne må være med på det. “Det er bare en ubetydelig kamp og ingen vil bry seg” eller “dere kommer sannsynligvis til å tape uansett. Hvorfor ikke i tillegg få litt penger for det” er argumenter man kan bruke for seg selv. Hvis man i tillegg har en dårlig fotballønn i en av fotballens bakgårder, og kanskje ikke vet om man får lønn neste måned, har man enda et argument for seg selv. “Jeg fortjener det”.

Du vil ikke bli oppdaget. Et veletablert nettverk med fiksere og deltagere er gull verdt for bakmennene. Det kan gjenbrukes, og spillere, dommere og bakmenn får en større og større avhengighet til hverandre. En felles hemmelighet. Det er derfor viktig, spesielt hvis det er de første gangene en deltager er med, å sørge for at de går fornøyd hjem. Senere kan man presse ned prisen.

Hvis disse tre reglene oversettes til en konkret case vil jeg si privatlandskamper hvor det ene laget forventes å tape er perfekt. Dette laget bør i tillegg bestå av en del spillere som tjener dårlig. Gjerne i klubber hvor de ikke har fått lønn på en stund. Hvis man deretter sørger for at laget taper med et visst antall mål, for eksempel 3, kan man spille handicap-spill, kanskje også spill til pause. I noen tilfeller er det ikke spillerne trenger å gjøre noe som helst, gitt det andre lagets overlegenhet. For å unngå å bli oppdaget må man naturligvis spre spillingen, gjerne på flere spillkonti og selskaper. Tipper man med flertallet er det mindre sannsynlig at man peker seg ut.

Har man penger å hvitvaske, og er villig til å betale 20-30% for dette  vil man heller ikke trenge noen særlig gevinst og kan gå for enda mer sannsynlige resultat.

Basert på rapportene fra 2-divisjonsfiksingen i Norge gjode de mange feil. For det første ble de grådige, og tippet i tillegg alt for mye hos noen kjente kommisjonærer hos Norsk Tipping. Det var derfor enkelt å spore dette tilbake til et gitt miljø. Hvis de hadde holdt tippingen til utenlandske selskap og ikke tippet på et veldig odde resultat, ville de nok sluppet unna det ikke så veldig finmaskede nettet til Økokrim. Det gjenstår jo i tillegg å se om de blir dømt – det viste seg jo i Stengel-saken at Norske domstoler har svært dårlig fotballforståelse (uten å si at noen burde vært dømt i den saken).

Det er naturligvis mye man kan gjøre for å motvirke fiksinger som den jeg skisserer over. Først og fremst å sørge for at deltagerne har lite å tjene på å være med. Skal se om jeg ikke kan komme tilbake til det i en senere post.

Fordel Brann: Alle vil tjene på at de holder plassen.

I en annen liga, det er hvertfall slik vi liker å tenke. I en annen liga ville Brann fått poengene de trengte for å holde seg oppe.

Situasjonen vi ser i avslutningen av årets tippeliga er ikke unik. Et storlag kjemper om å unngå nedrykk mot noen mindre lag. Alle andre lag i ligaen, fotballforbundet, sponsorer og rettighetshavere har alle samme interesse: At Norges nest største by, “storlaget” Brann, beholder plassen. Brann vil dra over 100 000 flere tilskuere over en sesong enn kampene til Sogndal, og har omsetning og interesse rundt seg som langt overgår Sogndal. Sogndal har i tillegg sannsynligvis bedre økonomiske forutsetninger til å rykke ned. Med andre ord: For fotballen i Norge er det best om Brann vinner i morgen.

Det er i situasjoner som denne alle aktører kan la seg påvirke. Ikke bestikke med penger, men mer som en tjeneste eller “det beste for spillet”. Kampen i morgen blir spennende, og sannsynligvis teller de skyhøye skuldrene til Brannspillerne mer enn fotball-Norges egeninteresse i at Brann vinner. Sogndal får håpe at dette fenomenet bare finnes i andre ligaer, og at dommer Ken Henry Johnsen fra Flint er moden for oppgaven og ikke lar seg påvirke.

Hva kan man gjøre for å unngå denne type påvirkning? Det første er å gi alle lagene noe å spille for. Det betyr for eksempel at det bør bety mye hvilken plass man kommer på i ligaen, selv om det ikke kvalifiserer for spill i Europa. Dette kan være penger og andre støtteordninger, men det kan også være sportslige fordeler som hjemmekamp i siste serierunde. Man må også ta med at det er spillerne som spiller kampene, og for de er det i stor grad likegyldig om de blir nummer 8 eller 10. Hvis man i tillegg setter spørsmålstegn ved klubblojaliteten til leiesoldater og klubbnomader burde kanskje lagledelsen heller ta ut en lokal helt enn en innleid spiller som uansett ikke spiller 1-divisjon neste år. Man skal ikke overdrive denne adferds-økonomiske tilnærmelsen, men i tilfeller hvor spillernes ferdigheter er tilnærmet like ville jeg valgt den motiverte og entusiastiske lokale spilleren foran andre i slutten av sesongen.

Kampfiksing forsvinner ikke med en tiltale

Det vi kjenner som kampfiksing er av FIFA, UEFA og mange andre omtalt som en større fare for fotballen enn for eksempel doping. I tillegg har myndighetene i mange land en økende interesse for fiksing av resultater i sport, siden det ofte er organisert kriminaliet som finansierer fiksingen. Det er tvilsomt om en straffesak vil hjelpe noe særlig. Det krever organisert og strukturert holdningsarbeid.

I disse dager er tiltalen mot fem spillere og to bakmenn klar i kampfiksingssaken som omhandler kampene Frigg – Asker og Østsiden – Follo. De er tiltalt for grov korrupsjon og bedrageri (av Norsk Tipping), eller i klartekst for å ha tapt med vilje. Hvitvasking, eller spill på at kampene skulle ende med 7 mål eller mer virker ikke å være en del av tiltalen.

Langt flere personer har vært mistenkt, syv av Norsk Tippings kommisjonærer er kastet ut, og Uppdrag Granskning på SVT har filmet at kosovoalbaner og tidligere spiller på Landskrona Liridon Leci påstår han har fikset kamper i Norge, hvor resultatet skulle ende med 7 mål eller flere. Hvor mye spill det har vært på kampene i utlandet eller i det illegale spillmiljøet er ikke kjent. Straffesaken viser med andre ord først og fremst at det skal mye til før man blir tiltalt, eller fiksing får noen annen konsekvens. Om noen blir dømt gjenstår jo å se.

Det er lite trolig disse kampene var enkelttilfeller, men kombinasjonen dumskap og grådighet virker å ha lagt til rette for en tiltale. Som fotballspiller er det vanskelig å varsle, og for en spiller som først har innledet et “samarbeid” med fikserne er det veldig vanskelig å komme ut av det. Fotballforbundet må derfor gå inn i forkant og fortelle spillerne hva dette er, og hvordan det kan ødelegge livene deres.

Den forrige regjeringen laget en (litt tynn) tiltaksplan, men fokuserer her mye på spill, lotteritilsyn, lover, regler og straffetiltak. Det finnes også et forslag om en e-læringsplan for idrettsutøvere, men det virker litt tamt. Fotballen har strammet inn lisensvilkårene for spillerne i 2-divisjon, men det er ikke lagt til rette for at en spiller, trener eller dommer kan varsle anonymt (finner i det minste ikke noe på NFFs sider). Det kan virke som idretten helst ikke vil vite om disse sakene. De omtaler først sakene etter at de er blitt beskrevet i bøker, avisartikler eller avslørt av politiet. Skjerpings!

Burde VIF bygge på Valle?

Oslo kommune skal forhåpentligvis snart avgjøre om VIF får klarsignal for å sette igang prosjektet på Valle. Bystyret i Liverpool skal snart ta en avgjørelse om hva som skal skje med området rundt Anfield. Burde VIF bygge, og burde Liverpool få lov?

Matchday revenue, VIP-bokser og hospitality-pakker er blitt det nye mantra innen fotballøkonomi. For å kunne drive en moderne fotballklubb på en fornuftig måte er det viktig å kunne ta høy gjennomsnittlig billettpris, få de som kjøper billett til å legge igjen mest mulig i tillegg til billetten, og naturligvis ha en stor og utsolgt stadion hver gang det er hjemmekamp.

Liverpool, Chelsea og West Ham er alle på flyttefot og ønsker noe større – selv om mange West Ham-fans vel mener Olympiastadion er i største laget. Jeg vil påstå de er nødt til å flytte for å kunne tjene nok penger til å drive en konkurransedyktig klubb. Her hjemme er kanskje Stavanger Oilers de som har fått til kampdagen best med mye liv på kampene på DnB arena. Å ikke ha inntektene fra en stor stadion vil gjøre det vanskelig å konkurrere i fremtiden.

Arsenal trekkes gjerne frem som en veldrevet klubb, og Emirates Stadium trekkes frem som nøkkelen til den økonomiske suksessen. Da Wenger oppsummerte Arsenaltiden før sin 1000 kamp vektla han også suksessen de hadde hatt (økonomisk). Han har fått laget til Champions League innenfor de økonomiske rammene han har hatt. God nok fotball til å selge ut Emirates, til å spille Champions League, og selv uten å vinne noe sikre god klubbøkonomi. Suksessoppskriften ser altså ut å være å bygge en ny stadion i nærheten av den gamle (relativt sett), som ingen greide å sette navn på før de solgte navnet. De har godt med VIP-bokser og hospitalitymuligheter, og (svært) høye billettpriser. I tillegg henger de med lenge i de fleste turneringer noe som gir mange hjemmekamper. Da er det vel bare å kopiere dette?

Det viser seg at det ikke er så lett. Salg av stadionnavnet kan i realiteten bare gjøres én gang, og da skal helst stadion være ny. Selv City of Manchester Stadium ble kalt dette litt i lengste laget før det ble en mulighet for å omgå financial fair play for Ethiad. Komplett.no og Sport Direct Arena er vel eksempler der man ikke har fått så mye igjen for navngivingen – og jeg vil vel tro dette også gjenspeiler seg i betalingen man har fått. Liverpool ville med andre ord uansett måttet kjempe mot “Stanley park”-navnet hvis de hadde bygget der (lite som tyder på det).

Det er naturligvis gode muligheter for å bruke for mye penger på en ny stadion også, som Start, Stabæk og Ham-Kam er hjemlige eksempler på. Finansieringen bør med andre ord ikke bli så dyr at den allerede prøvede klubbøkonomien går nedenom. Selv med gratis tomt, penger fra kommunen eller gunstige leieordninger kan det fortsatt bli en dyr affære å drifte fotballstadion. Du må huske du ikke kan leie ut til konserter, hesteshow eller andre arrangement i helger der det kan spilles kamper (fredag-mandag), eller potensielle europacupdager tirsdag til torsdag.

To prosjekt som kan bli noe av

For VIF virker alternativet til å ha sitt eget hjem på Valle en evig leietilstand på Ullevål, hvor de ikke styrer over tilbudet, ligger midt i Lyn-land og ikke tjener penger på sine egne fans. Når de i tillegg kan få en gratis tomt fra kommunen er det jo virkelig bare å kjøre på! De har ingen historikk for god økonomistyring, men det kan kanskje settes bort? Hovedsponsor og stadionsponsor kan kanskje slås sammen? Det finansielle må naturligvis på plass, men Oslo har plass til et fotballklubb som bør dra 15000 hver hjemmekamp, og VIF har mye initiativ som kan fylle stadion med liv også utenom kampdager. StorOslo Eiendoms oversikt med fine bilder av hvordan det kan bli finner du på hjemmesidene deres.

For Liverpools del: Glem Stanley Park – det blir Standard Chartered Arena eller noe lignende, og vi kommer til å kalle den Anfield. 50 til 60 tusen kapasitet, gode parkeringsmuligheter, museum, shopping, casino, hotell og lignende vil gi en klubb som Liverpool FC gode inntekter – litt uavhengig av sportslig suksess. Akkurat det siste virker jo å være i bedring – men de røde i Beatles-byen vil ha enda større muligheter hvis de fortest mulig får bygget et moderne stadion. Klubben har over lengre tid kjøpt husene i nærheten av Anfield, og latt området forfalle til et nivå hvor ingen lenger vil bo. De får nå kjøpt de resterende billig. De fleste som ser fotball på Anfield bor ikke i nærheten, og noen egg må man knuse for å lage omelett. Ny main stand kan i følge the independent få klarsignal allerede mot slutten av året. Kun 4 av 71 leiligheter gjenstår før de har full kontroll. David Conn i the Guardian skrev en bra artikkel om utbyggingen i fjor.

Det koster altså en del for lokalmiljøet også. Enten i form av areal, tomteverdi eller noen familiers triste skjebner. Det går helt sikkert an å argumentere for at klubbene tilfører tilsvarende til lokalmiljøet – men det må med i regnskapet og frem i lyset før byrådene i de to byene tar avgjørelsen.