You are here
Home > Tippeligaen > Sportsdirektør vs. Hovedtrener

Sportsdirektør vs. Hovedtrener

De aller fleste norske klubber opererer for tiden med en lederstruktur som deler de sportslige oppgavene mellom en sportslig leder/sportsdirektør og en hovedtrener. Med denne strukturendringen kommer det en del utfordringer: Blant annet ligger det sportslige ansvaret fremdeles utelukkende hos treneren, og flere saker har vist at to sterke personligheter lett tråkker hverandre på tærne når arbeidsoppgavene ikke er klart nok definert.

Skal hovedtrenerrollen reduseres til en kjegleflytter på trening, og er det da i tilfelle riktig at han fremdeles bærer aleneansvaret for en eventuell sportslig fiasko?

I Fredrikstad trakk Knut Torbjørn Eggen seg som hovedtrener etter at Administrerende Direktør Morgan Andersen ble for involvert det sportslige og Eggen følte seg strippet for sportslig ansvar. Da Eggen selv skulle være sportsdirektør i Rosenborg uttalte han at ‘hans rolle var å sørge for at trenerene presterte best mulig.’ Når han senere også ytret ønske om å sitte på benken under kamp, og snakket offentlig om laguttak kan man kanskje skjønne at Tørum ikke følte han hadde den tilliten man, i alle fall enn så lenge, kan kreve som hovedtrener for en tippeligaklubb.

Det eksisterer en utstrakt holdning om at de som sitter høyt oppe i norske klubber er fredet når resultatene lar vente på seg. Det finnes likevel eksempler på det motsatte: Etter Branns dårlige avslutning på en ellers sterk sesong i fjor trakk Per-Ove Ludvigsen seg som sportssjef bl.a. på bakgrunn av dårlige resultater. Uoffisielt har det blitt sagt at også denne avgangen skyldtes en personkonflikt mellom Ludvigsen og Mons Ivar Mjelde, men her var det altså treneren som var den sterkeste. Også I Odd har nylig Sportssjef Hallvard Thoresen trukket seg etter en dårlig sesong, men det skal skyldes sykdom i nær familie, ikke de sportslige resultatene.

Problemene i mange av disse sakene skyldes ofte en manglende forståelse av hvilken rolle man er ment å ha. Det kan skimtes en viss ironisk sammenheng mellom det som skjer på og utenfor banen i RBK. Der spillerene før alltid viste hvor de skulle løpe og hvilken rolle de skal ha, kan det nå virke som om de mange nye klutene ikke helt vet hvor de skal løpe. Den sportslige ledelsen kan synes å ha gjennomgått en lignende forvandling.

På jakt etter en en modell som kan synes å fungere ser jeg, trass i PO Ludvigsens avgang, til Bergen. I Brann kan Peddien krediteres for ha bygget opp en spillerstall som er så god det første seriegullet på mange år ikke var vanskelig å tippe. Mål-Mons’ oppgave har vært å velge lag fra en rikholdig spillerstall, mens sportsdirektøren har hatt fokus på å bygge et solid økonomisk fundament for videre satsing (bl.a. gjennom Hardball) og å gjennomføre de rette overgangene (Olofinjana, Scharner, Andresen m.fl). Også etter POL ser ting ut til å fungere i Brann.

I Trondheim venter man spent på hvem som blir deres nye trener. Hvis Trond Sollied takker ja, blir det spennende å se hvordan en makt-vant trener fra Europa ser på å skulle samarbeide med en innflytelses-kåt eks-trener. To så sterke personligheter kan utvilsomt føre til et utrivelig klima på brakka hvis de ikke er enige om hvilken rolle de skal ha. Dersom det var mangel på autoritet hos Tørum som gjorde at Eggen ikke klarte å holde seg unna arbeidsoppgavene hans kan Sollied bringe med seg en fornuftig maktbalanse. I motsatt fall burde RBK gi Eggen en slags managerrolle, og finne et trenerteam som aksepterer kjegleflytter-rollen. Hørte jeg noen si assistenttrener Henriksen?

Leave a Reply

Top