You are here
Home > Fotballens farer > Uklare grenser i sportsjournalistikken

Uklare grenser i sportsjournalistikken

Sportsjournalisten har en vanskelig hverdag. Både redaktører og lesere vil heller ha hyggelige intervjuer med idrettstjernene, og innslag som viser idrettsglede, enn kritiske eller dyptpløyende saker. Hvis en nordmann eller noen mange nordmenn heier på kan knyttes til saken er det ekstra bra. Kritiske saker, analyser eller saker som kan tråkke potensielle intervjuobjekt på tærne unngås. I tillegg har de nå også fått nye kolleger, som også tilsynelatende er sportsjournalister, som driver med produksjon av sponsede innlegg. Hvor plasserer dette den seriøse journalistikken om fotball og annen sport?

Både innen fotballen og for eksempel på NRKs vintersportssendinger ser vi hvor viktig det er for intervjueren at sportstjernen er positivt innstilt til journalisten og mediet han eller hun representerer. Hvis idrettsprofilen ikke vil snakke blir det vanskelig å lage sportsdekning folket vil ha. Et eksempel på boikott er SAFs boikott av BBC etter at de var slemme med sønnen hans i en dokumentar. De avsløringene vi har hatt her hjemme har stort sett kommet fra redaksjoner uten sportsredaksjon, som Dagens Næringsliv, eller fra mer uavhengige aktører som Josimar.

I saken hvor Josimar avslørte Jim Solbakkens mange roller i en rekke overganger kom dette tydelig frem. De store aktørene brukte lang tid før de plukket opp saken, og de første reaksjonene så ut som de kunne vært skrevet av bestevennene til Jim Solbakken. Knut Espen Svegaarden i VG presterte i sin kommentar i tillegg å skrive at han ikke var sikker på at Rune Hauge hadde gjort noe galt. At Hauge ble fradømt FIFA-lisensen sin for alltid for Graham/Lydersen/Faxe-saken, og fikk bot av NFFs doms- og sanksjonsutvalg etter Mikel-saken skyldes, i følge VGs mann, misunnelse. Han følger opp med en kommentar etter at VG lot Solbakken “snakke ut” om at han syntes omdømmet til Solbakken er skadet av omtalen i Josimar, noe han åpenbart syntes er veldig synd. Aftenpostens Ola Bernhus på sin side mener agenter er et nødvendig onde, og at vi derfor ikke skal bry oss så mye om de bryter reglene. Da må man jo stille seg spørsmål om hvorfor de inntar en så passiv holdning? Hva hadde skjedd om VGs eller Aftenpostens sportsredaksjon plutselig ikke fikk snakke med noen av de Jim Solbakken (ikke?) representerer? At NFFs Truls Dæhli da jobbet i VG som sportskommentator tror jeg alle så var uheldig, siden Jim Solbakken rådgir familien/ikke representerer Mats Møller Dæhli, men det kan vi la ligge. I dette tilfellet er dette bare ett av flere eksempler på at sportsredaksjoner har lite å vinne på å stille kritiske spørsmål.

Som de tidligere postene på fotballblogg viser har avisene i det siste tatt enda et steg bort fra uavhengig journalistikk med innholdssamarbeid med aktører som Norsk Tipping. Hvor de tidligere rapporterte løpende resultater skriver de nå om det de får betalt for, eller har egne rettigheter til. De motiveres ikke av å skrive negative saker om arrangement de har egne rettigheter til, eller om aktører de samarbeider med. Er det grunn til bekymring? Bør vi bry oss?

Mitt svar når folk sier de ikke bryr seg om fotball (siden du leser dette er du neppe en av dem) er ofte at jeg syntes det er ganske arrogant, ignorant eller snobbet. Fotballen er en av de største industriene i verden. De 30 største klubbene i verden omsetter for 7,42 milliarder euro i året. Verdens 45 største ligaer omsetter for 29,2 millarder euro i året! I tillegg spiller den en enorm rolle som samfunnsbygger (tenk da Tyskland vant i 1990), og i konfliktsoner. Det var trist å lese om hvordan Mysa i Kenya ble offer for en bistandskrangel (DN i helgen), men samtidig en påminning om hvor mye fotball kan bety. Hvis man i tillegg tar med at det er ganske mye svarte og grå penger, en god del lyssky virksomhet, menneskehandel, hvitvasking og annen organisert kriminalitet rundt fotballen kan man ikke avfeie fotballen kun fordi man ikke fasineres av selve spillet.

Det er derfor viktig at noen jobber med å synliggjøre feil i organisasjoner (NFF, UEFA, FIFA) og bedrifter (klubbene) i fotballen. Jeg ser i dag dessverre ikke at noen av de store medieaktørene i Norge kommer til å ta på seg den jobben, i frykt for å miste annonsører, lesere eller tilgang til intervjuobjekt. Play the game arrangeres denne uken for 9ende gang, men kun en sjelden gang leser vi noe i norske aviser. Andre eksempler på saker norske medier kunne sett på: Norske klubber utnytter UDIs prøvespillordning og importerer spillere over en lav sko for foredling og videresalg. NFF ledes av folk kun opptatt av egne ambisjoner, og som ansetter sine egne både i styre og i valgkomiteer. Det foregår match-fixing. Et eksempel fra den daglige sportsdekningen nylig: Da Lisa-Marie Woods ble intervjuet om sin profftilværelse i Kazakhstan var det med en fullstendig ukritisk vinkling. Proffdrømmen leves ut i et av verdens mest korrupte land, men Lisa-Marie spiller jo bare fotball, så det er kanskje ikke verdt å spørre henne om hun har reflektert noe over det?

Om ikke annet er det plass for noen blogger og et Josimar som står for noe annet i dette landskapet, men det blir for tynt. Det er nok å skrive om! Det er nok å grave i! VG, Dagbladet, Aftenposten, TV2 og NRK: Skjerp dere!

 

Leave a Reply

Top