You are here
Home > Fotballens farer > Hvorfor bruke offentlige midler på eliteidrett?

Hvorfor bruke offentlige midler på eliteidrett?

Idrettspolitikk, også innen fotballen, ender ofte med en diskusjon rundt hvordan man fordeler goder og midler mellom elite og bredde, men også mellom kommersielt attraktive utøvere og utøvere som av ulike årsaker ikke har potensiale for å generere like mye inntekter.

Idretten i Norge er i stor grad styrt gjennom relativt selvstendige forbund, med Norges Idrettsforbund på toppen. Så lenge det fungerer vil politikerne ønske å bevilge penger til idretten, men la deres demokratiske prosesser fordele og disponere. Det virker jo lurt, hvis politikere og forbund har samme interesser?

Hvis jeg var politiker ville jeg sagt at idretten først og fremst har en allmennhelsefunksjon, og en oppdragende funksjon de første 16 årene av et barns liv. I tillegg kommer integrering. Hvis jeg hadde vært ansatt i et forbund hadde jeg tenkt at man måtte være gode på rekruttering for å opprettholde statusen til mitt forbund, man måtte være god på å få frem og identifisere enere, og breddetilbud ville også handlet om posisjon, strategi, langsiktighet og inntekter. Ikke så mye allmennhelse altså. Jeg vil naturligvis gjerne at så mange som mulig skal holde på med min idrett, men hovedgrunnen er ikke at jeg er opptatt av kostnadene samfunnet får med vår sittestillende generasjon. Forbundene tenker konkurranse mellom idrettene, markedsandeler og økonomi.

Denne vesentlige forskjellen kommer nå frem når for eksempel Aftenposten har undersøkt hvordan godene i Oslofotballen er fordelt. På vestkanten har de flere faste ansatte og bedre anlegg (spesielt kunstgress med undervarme), og ungdomslandslagene har ikke lenger innslag fra østkanten eller Groruddalen. I andre saker har man fokusert på hvor dyrt det er å henge med. Den ordentlige satsningen i fotball starter typisk en gang før 12-årsalderen. De som ikke har råd faller fra, og har plutselig mistet en kilde til aktivitet, oppdragelse og integrering. Fotballen mister nok noen spillere som kunne blitt landslagsspillere også, så derfor kan det hende det skjer noe – men det er feil argument. Grunnen til at man i dette tilfellet burde gått inn med midler til faste ansatte i østkantklubbene, og subsidiert treningsavgiften for de med dårlig råd, er først og fremst allmennhelse, oppdragelse/tilhørighet og integrering. Det rapporteres om lignende tilstander i ski-Norge, hvor det er svært ressurskrevende å henge med.

Eliteidretts tilskudd til allmennhelsen er at mange eliteutøvere er forbilder for yngre utøvere, og kan være med å motivere til ytterligere innsats for flere. Det er i denne sammenhengen ganske uvesentlig hvor attraktive de som blir motivert er kommersielt sett. Offentlige midler bør med andre ord gå dit det har best effekt. Ikke dit de kan generere mest inntekter og interesse for sporten. Det åpenbare eksempelet er kvinnefotball og herrefotball, hvor herrene får mer midler fordi de er mer kommersielt attraktive. Det vil de gjøre på private sponsorer, egen lønn og egne avtaler, men det er ingen grunn til at NFF også skal fordele på denne måten. Det er gjort et stort poeng ut av lik lønn for landslagene (som var et bra tiltak), men likevel bruker NFF mye mer penger på herrelandslaget som er langt nede på FIFA-rankingen og ikke har kvalifisert seg til mesterskap på lenge, enn på kvinnelandslaget som kvalifiserte seg til siste mesterskap og hvor man på kvinnesiden har en av verdens aller beste fotballspillere (riktignok på kollisjonskurs med NFF). Eneste argument: Det er bedre butikk med de halvgode herrene.

Norsk idrett, og NFF spesielt, må være forsiktig med å la de kommersielle interessene styre for mye av pengebruken, da konsekvensen kan bli sterkere politisk styring over bevilgede midler og “tippemidler”.

 

 

 

Leave a Reply

Top